Som utflytta fosning er jeg "hjemme" i denne serien allerede i kapitel 1. Jeg ser det så klart for meg siden dette er steder jeg har vært mange ganger. Det er så sjelden for tiden at en førstebok engasjerer meg så mye at pulsen min øker, som regel har jeg helt fin hvilepuls når jeg leser. Kanskje fordi jeg har blitt mer kresen med årene? Har jo tross alt lest romanserier i 30 år nå. Men denne boken er kvalitet fra ende til annen, og jeg elsker den! Her er det mysterier og spørsmål på løpende bånd, samt en solid story i bunn. Akkurat slik en god serie skal være! Jane begynner å ha lang fartstid som forfatter og hun vet akkurat hvordan hun skal gjøre en story levende. Hun har tegnet et nydelig spennende univers for Maria og resten av fosningene. Maria er 17 år og hun er pliktoppfyllende og snill som dagen er lang. Under ulmer det i et opprør, hun vil ikke gjøre som moren og faren sier. Det spesielle her er at faren og moren ikke er enige om hva som er det beste for Maria. Moren, Gjertrud, har sine hemmeligheter. Hemmeligheter jeg er sååå nysgjerrig på. Helga Urtekone og den mystiske mannen nører opp under disse hemmelighetene. I mens er det også en trøblete kjærlighetshistorie som foregår. Maria har nyoppdagede følelser for sin beste venn, Andreas, som først fremstår som litt veik og unnvikende. Faren vil at hun skal gifte seg med Kristian, som ikke fremstår som veldig sympatisk, men som jeg tror har dypere grunn enn som så. Alt mens jeg leste omtalen av denne serien visste jeg at denne hørte hjemme i bokhylla, så jeg er enormt glad for at jeg har bok 2 og 3 liggende her. Denne får terningkast 6, rett og slett fordi den har alt. Det er ingenting jeg savner i denne serien. Språket og skildringene er svært gode. Dialogene flyter, og storyen har spenning, mysterier og er krydret med umulig kjærlighet. Hva mer kan man ønske seg? Bente Bratlund er debutant innenfor sjangeren, og jeg gleder meg til å lese bok 1. Det er ganske tydelig i fra omtale at vi her skal få presentert en umulig kjærlighetshistorie. Splinten - tateren, var ikke velkommen noe sted, og er det vel heller ikke i dag. Og var du i hop med de, ventet det deg utfrysning fra samfunnet... Det første som slår meg inn i kapitel 1 er at storyen er velskrevet og at jeg lett lar meg dra inn i den. Dialoger som er på dialekt flyter lett, og jeg tar meg i å prøve og lese med skarre r. For en trønder er det en håpløs affære, men det sier noe om at jeg lever meg inn i storyen. Miljø er fint beskrevet og jeg sanser hvor glad forfatter er i dette stedet. Og alle vi som er oppvokst ved havet vet at noe åpnere og friere finnes ikke. Du blir lett hensatt i år 1928 i Os, og dras inn i Magdalenas univers. Magdalena som er hovedkarakter er 17 år gammel og fremstår som en moden og reflektert ung kvinne. Hun har alltid vært flink pike, og latt seg styre av sin far som har et litt hissig temperament. Nå gjør hun oppgjør før første gang etter at hun møtte Sander. Litt mye om hvor farlig og forbudt det er at de møtes, men en fin kjærlighetshistorie er på vei. Ender den tragisk eller godt? Det har jeg lyst til å finne ut av. Jeg håper også at det kommer noen mysterier underveis, da jeg savnet de litt i bok 1. Denne serien må jo bare bli en favoritt, tenkte jeg da jeg tok opp bok 1! Handling fra mitt favorittiår, med tema 2. verdenskrig, og jagerfly. Som med alle Rune Angell-Jacobsen sine serier må jeg ha en 2-3 bøker før jeg er inne i karakterer og miljø. Selv om det går litt trått, nyter jeg språket! Det er få andre forfattere som kan formulere seg like blomstrende som Rune. Språk og dialoger har en helt egen flyt som er en nytelse å lese! Som alltid når jeg er kommet til bok 3 eller 4 er jeg skikkelig inne i handlingen, karakterer og miljø, og jeg kan ikke få nok og må lese mer og mer. Tvillinger i krig handler i første omgang om tvillingene Åse og Thor. Begge havner i kamper på hver sin måte. De møter selvfølgelig på andre karakterer som blir viktige for handlingen, og får nok av spenning. Det mest fascinerende i denne serien er det med jagerfly, og her har jo forfatter solid kunnskap. Jeg beundrer linjene og formene like mye i et elegant fly som jeg beundrer formene og linjene på en 1967 Ford Mustang Shelby GT500, så jeg er helt med i flyscenene og når Thor får sitte i en Spitfire. Det er en del tekniske detaljer, men jeg elsker å lese om det! Det beste med hele serien er detaljene om flyene og kampscenene. Jeg kjenner at jeg får gåsehud når Henry Oliver Rinnan blir skrevet inn som en karakter. Selv på 80-tallet, 40 år etter, vokste vi opp med skrekkhistoriene om Rinnan. Antageligvis den verste av alle sadister som jobbet for Gestapo... Det eneste jeg reagerer litt på, som kvinne, er hvor nedverdigende Sissel ser på seg selv. Skal ikke røpe handling, men det blir for lite troverdig for min del. Det er i det hele tatt en del reaksjonsmønstre jeg reagerer litt på, men det er ganske ubetydelig for selve handlingen. Jeg kunne sikkert lest 30 bøker til i denne serien, men får nøye meg med de 14 som er. Denne serien får terningkast 4 og anbefales sterkt. Handlingsmessig er dette en favoritt serie. Sentralt står familiebåndene og hvor langt man er villig til å strekke seg for de man er glad i. De lune karakterene Ragnhild og Elsa står sentralt gjennom serien. Med sin omtanke og varme viser de at dette er den største styrken du kan ha. Selv om tragedier og gleder kommer og går reiser de seg som de sterke kvinnene de er. Miljøet er velskrevet, og viser hvordan livet kunne være i en liten bygd like etter freden kom. Baksnakking, rykter og misunnelse står sterkt og noen må gå dypt i seg selv for å tilgi. Serien varer i tidsrommet 1945-1950, og vi følger familiene Johnsen/Syversen/Ås/Sand. I alle familier er det hemmeligheter, og mange av disse fører handlingen stødig fremover. Det er umulig å ikke bli glad i karakterene og miljøet. Karakterene har både dårlige og gode sider og miljøet er akkurat som at man skulle vært i dette tidsrommet. Jeg er imponert over flyt og handling, og hvor lett det var å lese 41 bøker i ett! Den kunne gjerne vært lenger. Da denne serien pågikk stoppet jeg på bok 21. Nå er jeg veldig glad for at jeg leste den ferdig for som sagt, den er en favoritt, men kan likevel ikke få bedre terningkast enn 4. Grunnen er alle feil, mangler og gjentakelser dessverre. Jeg kan liker ikke gjentakelser, det ødelegger mye av min leseglede. Etter bok 30 ble det heldigvis bedre. Men likevel ødela mye av feilene for meg. Mange av de kunne vært fanget opp i språkvask. Forfattere blir som kjent, blinde etter hvert for egen tekst, og noe tilskriver jeg det å være debutant. Det er som regel mer feil i en debutantserie enn i andre. Her er de groveste feilene for de som vil vite: Da Solveig og Ingrid blir låst inne i steinbua, og hvem som hjalp Gundersen skulle være et mysterium i et par bøker. Men i en setning står det svart på hvitt Olsen, så det ble avslørt med en gang. Hilde Bakken ble i flere bøker kalt Hilde Karlsen. Om det var en gang, greit, men det blir Karlsen svært mange ganger før det igjen blir Bakken. Ellers er det flere navnebytter og flere små ubetydelige feil. Noe annet som skuffer meg er løse tråder. Jeg er av den formening at alle løse tråder må samles. Her er det glemt av hemmelighetene til fru Sand og fru Kroken. Jeg var svært nysgjerrig på denne, og må si at jeg er skuffet over å ikke få vite hva de var. Men uansett, serien er svært velskrevet og jeg kommer alltid til å ha den i bokhylla mi, for jeg er glad i karakterer og Sør-Aurdal. Og det er definitivt en av seriene med de sterkeste familiebåndene. Den er også svært spennende. Å ikke ha et eneste dødt øyeblikk er en prestasjon i seg selv! Jeg er pirkete når det kommer til feil i bøker, så det er garantert at jeg legger merke til mye andre ikke gjør. It’s all in the details😅 Det er noe av det beste jeg har lest fra en debutant, så jeg har store forventninger til å lese serier videre fra Kristin Ålovsrud sin hånd. I denne serien følger vi familiene Svendsen, Bjørnstad og Vårli gjennom årene 1939-1957, med en epilog i 1988. Hovedkarakter er Kristin Svendsen, men vi følger også Jan Bjørnstad og Ivar Vårli. Da serien starter er nazistene noe de bare har lest om, og de frykter mer turberkulosens dødelige grep. Else Berit Kristiansen har en nydelig fortellerstemme som veksler mellom forståelse og fordømmelse i en tid hvor alt var veldig svart/hvitt, men hvor nyansene trenger å komme frem. For meg som er generasjoner etter krigen, er det lett å sette meg til doms over etterspillene etter 2. verdens krig, hvor kvinner og barn led mye. Hevntørsten var stor, og som Kristin sier i sin tale i siste bok: En skamplett i norsk historie. Denne seriene belyser nyansene godt, både om det å være motstandsmann/-kvinne og norsk nazist, og ikke minst er det interessante å lese alle etterspill, både om XU, Den røde fare ol. Serien ble på 46 bøker, men ikke én eneste bok er kjedelig. Jeg har lest alle 46 bøkene med stor entusiasme, og de siste 25 bøkene var mye bedre enn de 21 første bøkene. Denne er en keeper i bokhylla og får et gjennomsnittlig kast på 4. Denne var helt nydelig å lese! God flyt i handling og dialoger. Klarte ikke å legge den ned for å hente meg kaffe en gang! Helt oppslukt! Gratulerer til Kristin med sin 3. serie og hennes beste, tror jeg, kanskje. I hvert fall om jeg skal sammenligne førstebøkene i hver serie. Vi blir godt kjent med miljø og karakterer tidlig i boka, noe jeg liker godt for persongalleriet er ikke lite. Eivor, Kari og Judith er seriens hovedkarakterer, man blir også godt kjent med bikarakterene. Eivor og Judith er seriens flinke piker, så blir spennende å se hva de utvikler seg til. Prologen lover i hvert fall at mye skjer. Kari er nok litt mer stri enn de andre to, men vennskapet står sterkt hos damene. Bakteppet er 2. verdenskrig, men som Kristin skriver handler denne om hvor langt man er villig til å gå for å kjempe for det man har kjært, og hva man er villig til å ofre for både sin egen og sine kjæres sikkerhet. Jeg gleder meg som bare det til å følge denne videre! Det er lenge siden jeg har kjent at en serie har engasjert meg så mye at jeg har lyst til å lese den mens den pågår i stedet for å samle den opp. Glad jeg kan legge de klamme fingrene mine på bok 3 om 2 dager, i mens har jeg bok 2 å kose meg med, men nå skal kaffen brygges på forhånd. En av de beste seriene jeg har lest og en av få jeg håper kunne blitt TV-serie! Det er skrevet mye om 2. verdenskrig, men få som klarer å skrive det så hjerteskjærende som Eva Stensrud. Jeg har hatt fornøyelsen og grøssningene av å være flue på veggen i alle settinger. Jeg har blitt så enormt glad i familien Berg Olsen, så det er trist at siste side er lest. Det skrives om en dyster tid av Norges historien, men likevel fylles den med lun humor, og tidvis småfrekke kommentarer. Den skiller seg ut, da den er litt råere i handling enn mange andre serier, og karakterene involveres dypt i motstandsarbeid. Jeg liker godt at det er framstilt rått og realistisk, det er en del av fortiden vi aldri må glemme. Men det er også en historie om kamp, håp og aldri å gi opp. Alle bøkene hadde veldig driv og hele serien står til terningkast 5, for denne serien har alt en romanserie bør ha: Kjærlighet, drama, kamp, håp og tro, samt sterke karakterer og et velskrevet miljø. Karakterene har noe som driver de, og det gjør storyen meget spennende. Det eneste som er synd, er at denne kunne vært dobbelt så lang. Når det står Elisabeth Hammer som forfatter, vet man at man holder en bok i hendene som er velskrevet og spennende. Det er med stor fornøyelse jeg åpner boka for å begynne på historien om Adeline. Jeg blir med en gang flue på veggen i anstalten for foreldreløse piker. Skildringene er så levende at jeg får vondt av å lese hva de må gjennomgå av grusomme karakterer som Madame Strømme og herr Stovner. De små lysglimtene i en hard hverdag er skildret så godt at jeg nesten kan kjenne mulen til hesten når Adeline gir ham gulrot. Adeline er viljesterk og havner ofte i trøbbel fordi hun ikke klarer å holde munn. Trusselen om at hennes opphold blir forlenget henger som en rød tråd gjennom hele boken. Det er ikke de store mysteriene i denne boken, og det savner jeg litt, men regner med de kommer. Gleder meg til å lese videre om Adeline når den er komplett. Spennende forside og et trist skjebnevalg er det gir meg lyst til å lese denne. Her blir vi godt kjent med ungjenta Karoline som lever ensomt til med moren som er enke. Miljø og karakterer er godt beskrevet, og språket er flytende. Tematikken med å være i så dyp nød at man må gjøre et umulig valg er som en rød tråd gjennom hele boken. Det driver storyen videre. På veien dit møter Karoline kjærligheten i form av en unggutt som fremstiller seg selv som noe annet enn hva han er. Han er sønn av en godseier og hun er fra en fattig husmannsplass - en håpløs kjærlighetshistorie. Det er noe sårt over begge to, begge ensomme på hvert sitt vis. Godseieren er ondskapen selv, og moren til Karoline er livredd ham. Hva er grunnen? Hva er det Karolines mor skjuler? Og hva med slusemesteren? Det er flere interessante mysterier her som jeg gleder meg til å finne ut av. I et annet miljø og tematikk har vi sirkuset. Barry sin store helt er PT Barnum som han har jobbet for i USA. Han vil lage noe grotesk og spektakulært for å trekke gjester. En mann mer opptatt av det enn å være empatisk. Er spent på denne serien, så skal definitivt samle den opp og lese den når den er komplett. For denne skiller seg ut med tematikk, og har mysterier som driver storyen. Desemberkvelden i 1885 tar oss med til Surnadal, og du kan føle hvor vondt denne jenta har det både psykisk og fysisk. Du føler fort godhet for Iselin Marie Lenheim, men sanser også at hun er ikke noen som gir opp. Hun har en ukuelig livsvilje. Miljø og karakterer rundt henne er velskrevet og godt beskrevet, jeg er tilstede i storyen. Hun fremstår som ekstra god siden de i rundt henne er svært usympatiske og manipulative, fra presten og fruen som tok henne inn som barn til mannfolkene som vil ha henne. Barna til presten ligner mye på foreldrene og er svært usympatiske og manipulerende, og kommer hele tiden med utskjellinger eller små stikk. Iselin blir mye alene, siden hun ikke har noen hun kan snakke fortrolig med. Hun lar seg for det meste ikke lure, men lurer på om hun ikke er litt vel godtroende overfor en viss herremann. Ikke er det noe samhold å møte hos den andre tjenestejenta, Petra, heller. Hun er for det meste opptatt med seg selv og om hvor forferdelig hun har det, dessuten blir hun ganske ondskapsfull til tider. Boka hopper en del mellom årene, 1879 og 1901. Normalt sett kan jeg ikke like tidshopp, men i denne boka flyter det naturlig og gir en sammenheng i hvor Iselin befinner seg i 1901. Det er også noen mysterium her. Hva skjedde på Gullvang? Og hvordan ender Iselin opp som husfrue? Boka avsluttes med en skikkelig cliffhanger som gjør at jeg vil lese bok 2. Det hadde ikke vært nødvendig, for jeg var allerede hekta midt i boka. Denne skal få plass i bokhylla, og så skal jeg lese den når den er komplett. |
Arkiv
March 2021
|