Ekely Hospital, en gåtefull skjærgårdsidyll Nøtterø, 1911. Amelia er spent på sin første dag som sykepleierskeelev ved Ekely Hospital. Vet hun egentlig hva hun går til? Det er strenge krav til moral og mye hun må forsake, ikke minst kjærligheten. Snart begynner Amelia å merke at huset lever sitt eget liv om natten. Ekely ruger på mørke hemmeligheter fra den tiden hospitalet var en herregård ... Amelia stirret rundt i hagen som lå badet i det skimrende månelyset. Kjente skrekken fra marerittet vende tilbake. Dette stedet var i ferd med å drive henne fra forstanden. Bilde av Ann-Christin iført søsteruniform på innsiden av omslaget satte meg i riktig stemning for å gripe fatt i Nøtterø, 1911 på Ekely Hospital. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å lese den, med et forventningsfull gys setter jeg i gang.
Prologen lover meg dramatikk, uløste gåter og overraskende svar. Om denne er like spennende og gripende som Livsarven, vet jeg at jeg kommer til å lese denne nye serien av Ann-Christin Gjersøe ganske så fortløpende. Det er mange gåter her, de 3 kvinnene, Amelia, Ingrid og Ellinor snubler over gåter og har sine egne hemmeligheter, og hvem var de i prologen? Hva skjuler Ekely Hospital egentlig? Noen tråder blir spunnet i bok 1, men handlingen drives fremover av sterke karakterer og bunnsolid miljø. Uten tvil, en av de sterkeste seriene med god og grundig research. Dette lyser i gjennom både av karakterer, miljø og bakgrunn, jeg blir satt helt tilbake til 1911 på et hospital med alle dets gleder og sorger. Kjetil Nystuen er som alltid stødig, og illustrerer vakre og stemningsfulle illustrasjoner. Jeg gleder meg stort til å følge denne videre, den levde absolutt opp til forventningene. Silje Arngrimsdatter var bare sytten år da pesten drepte alle slektningene hennes i 1581. Utsultet og forfrossen, og med to foreldreløse småbarn å ta hånd om, nærmet hun seg likbålene utenfor Trondhjem for å få litt varme i kroppen. Underlig nok var det bare én som hjalp Silje i nødens stund - en mann av Isfolkets ætt som Silje fant dyrisk og skremmende - og underlig tiltrekkende på samme tid... Etter å ha møtt Margit, var det bare en vei å gå, nemlig å ta frem bok 1. Jeg har lest den over 20 ganger fra jeg var 8 år og til nå, men likevel er den like spennende og dragende. Jeg blir sugd inn i dette universet som bare Margit kan skrive, og blir nesten satt i transe. Jeg får ikke nok, etter at siste side er lest, går jeg rett i bokhylla etter en ny, og vips så er jeg på bok 8. Hva er det så med Isfolket som får meg til å lese den på nytt år etter år? Jeg tror også at her spiller mine personlige følelser inn, jeg har så mye minner til hver bok. Den har fulgt meg nesten hele livet mitt, fra barn til voksen. Jeg husker omgivelser og hvor jeg var i livet når jeg leser den og den boken. Og likevel gråter jeg og ler like mye. For det er mye humor i Isfolket, og Margit har brukt mye av seg selv. Når jeg møtte Margit forstod jeg hvorfor Isfolket ble som den ble, og hvor mye hun har brukt av seg selv. Ikke rart Isfolket er så fascinerende, når Margit er så unik og eiendommelig. Og godheten som preget Isfolket kommer rett i fra Margits eget hjerte, jeg kan med hånda på hjertet si at å møte Margit er å møte godheten selv. Det Silje og Tengel ga til sin familie og sine venner er det som Margit gjør med sine omgivelser. Isfolket er et unikt univers som aldri noen kommer til å gjøre etter henne. Margits kommentar da jeg fortalte at jeg var bare 8 år da jeg leste den første gang: "Stakkars dig! Blev det folk av dig?" Uten at jeg fortalte det skjønte Margit at min favoritt var Sol, kanskje ikke så rart, jeg har alltid vært litt Sol. Jeg har to tantebarn som heter Sol Angelica og Nathaniel, Margit ble veldig rørt av over det. Jeg kommer alltid til å lese Isfolket, og være så takknemlig for at jeg fikk møte mitt store idol, Margit Sandemo. En tanke jeg har hatt gjennom denne miniserien er å sette fingeren på hva er det som gjør den til et friskt pust i sjangeren. Lydias løfte byr på så mye mer enn et bekjentskap med nye karakterer, den lar meg bli kjent med Rosendal på en helt ny måte og tilfører et nytt element, dyr er sentrale karakterer med tanker, humor og omtanke. Hvem blir vel ikke sjarmert av Sirius sin humor og fine tanker?
Jeg har latt meg begeistre over både språk, karakterer og handling. Et nødvendig kaos av hvem er egentlig hvem fulgte alle bøkene før man fikk svar i siste bok. Jeg klarte ikke å tenke meg til hvem som stod bak, en uventet og spennende løsning! Jeg rakk å bli glad i både Lydia, Vilhelm (her må vi seriøst snakke sammen, Jenny), Sjur, Flora og Olea. Har et håp om at slutten indikerer at dette ikke ble mitt siste møte med Lydia og Rosendal. Har du ikke lest den enda, løp og kjøp! Tusen takk til Jenny for en fabelaktig miniserie, og tusen takk til Peter Ard for stemningsfulle og vakre illustrasjoner. Lydias løfte på Facebook Lydias løfte på Allerbok |
Arkiv
March 2021
|