Fakta om Kobberhjerte
Starter år 1650 og slutter år ca. 1653. Handlingen utspiller seg på Røros ved kobberverket, og til dels i Trondheim og København. Hovedkarakterer er Sophie Jürgens. Bikarakterer er Elisabeth, Amanda, Claus, Fredrik, Rebekka, Henriette, Gunder og Oline. Tematikk er forbudt kjærlighet, og fysisk og psykisk mishandling. Historie: Serien har med virkelige personer som har levd, som Irgens-familien, Angell-familien og Finn-Kjersti. Tidsperioden og det at noen av karakterene er basert på virkelige personer gjør dette til en serie vel verdt å lese. Jeg er glad for at jeg ga den en sjanse til for denne gangen likte jeg Kobberhjerte veldig godt! Serien har vært preget av komplekse karakterer, og det gir en spennende serie hvor man aldri helt skjønner hva de kan finne på. Sophie - fra en litt usikker ungjente til en sterk kvinne. Elisabeth - Sophies mor, sterk og uredd, men også redd for sitt omdømme. Dette får henne til å gjøre utilgivelige ting. Amanda - vet sin plass i samfunnet, men som likevel tør å tro på at hun fortjener noe bedre. Claus - uredd, tøff og ikke redd for hva samfunnet mener om ham. Fredrik - snill og med en enestående rettferdighetssans. Rebekka - hundset, men som likevel tør å ta spranget inn i det ukjente. Henriette - ungjenta som får føle på kroppen hva det vil si å være for vakker. Gunder - lojal og gjør alt for familien sin. Oline - arbeidssom og dyktig med et hjerte for alle. Selv om handlingen var spennende savnet jeg et lite mysterium som kunne gjort den enda bedre. Jeg liker godt at vi er her får godt beskrevet hvordan det var å leve ved et kobberverk både for fattig og rik. Liker også innføringen i hvordan gruven ble drevet. Sophie kjempet alltid for de som var svakere i samfunnet, og dette førte henne opp i ganske mye trøbbel som gjorde serien spennende. I tillegg hadde hun sin ulykkelige kjærlighetshistorie som drev handlingen fremover. Bikarakterene er også med på å drive handlingen fremover med sine problemer. Jeg skulle gjerne sett at den ble lengre og vi fikk følge de litt videre, men alt har en ende. Avslutningen på serien var god, og Elisabeth fikk samlet alle tråder. Tusen takk for en fin serie, Elisabeth Havnsund! Ruth Kvålo Dalen sørget for fine forsider som stod til handlingen. Pipervika, Christiania 1862 Lukten av lim ligger tung over fattigkvarterene. Sytten år gamle Malene gjør seg så usynlig hun kan der hun skynder seg hjemover. Fra Akershus festning hører hun sleggekastene drønne i fjellet. Treskoene smeller mot den frosne bakken. Fingrene er numne etter en lang dag i fyrstikkfabrikken. Når som helst kan svovelsyken også ramme henne – den som ikke tar liv, men ansikter. Malene er uvitende om at hun følges av øyne som allerede har staket ut en helt annen kurs for henne. Den fryktede hestevognen nærmer seg. Lite vet Malene om at hun snart skal tvinges til å ta utenkelige valg. – Jeg ville mye heller hatt foreldre, slik som deg. – Unnskyld, sa Karoline stille. – Jeg tenkte ikke. Malene funderte hele veien hjem. Karoline hadde på en måte rett i det hun sa om at hun hadde sitt eget hjem. Likevel ble det ikke det samme når hun måtte dele med broren. Noen ganger tvilte hun på om det fantes en annen for henne et sted, og det plaget henne enda mer at mannen fra marerittene faktisk fantes. Det kilte plutselig i magen. I mørket som omga henne, var det også en strime av lys. Det hadde et navn; Mattias. Historien om Malene er hjerteskjærende og fin, og noe av det beste jeg har lest.
Monika tar meg med til Vika i 1862, og livet som pakkerske er langt i fra enkelt for Malene. Hele tiden lurer vognmannen i skyggene, og Malene opplever at livet aldri vil bli det samme igjen. I bok 1 blir jeg godt kjent med Malene, Jacob og Hanna. Miljø og hendelser er godt beskrevet, og jeg blir dratt inn i handlingen. Karakterene fascinerer meg, og jeg er spent på hvilke hemmeligheter foreldrene har, og hvem som dukker opp. Jeg liker så godt at det blir dratt inn krim i handlingen, for på mange måter er ikke romanseriene så langt i fra krimsjangeren når det gjelder oppbygging av en god story. Spent på å se hva som skjer videre her. VARDØ, 1887 Når den unge Thea Bjørkman ankommer festningen ved Vardøhus er det med håp om å finne et nytt fotfeste i livet etter at moren døde. Posten som tjenestepike betyr en ny start for jenta fra Pasvik, men det tar ikke lang tid før Thea oppdager at ikke alle vil henne vel. Hun tilhører nemlig russefinnene, et folk som mange mener har kontakt med underverdenen. Lite aner hun da at det eneste hun har igjen etter moren, det eldgamle arvestykket av sølv, vil bli hennes viktigste redskap for å holde truslene i sjakk. Det gikk ikke lenge før kona til kapteinen kom tilbake. Ansiktet hennes var dradd og hun hulket utrøstelig. De livløse på klippene var to av dekksguttene, men kapteinen var ikke å finne. Redningsfolkene antok at også han var forsvunnet i de ville bølgene. Thea kunne ikke få tankene bort fra det hun hadde sett så klart i sitt indre. Sjamankulen fortsatte å brenne så sterkt mot halsen hennes at det ikke var til å holde ut. Hun skjønte at det var ingen tid å miste og gikk bort til kommandanten, som sto og så etter livstegn ute i de frådende bølgene. «Unnskyld, herr kommandant», sa hun bestemt. «Jeg tror kapteinen er i live». Denne boken kom i posten fra Aller Forlag, og det var med forventning jeg satte meg ned for å lese den. Det ble brukt svært lang tid på å lese den for jeg må innrømme at denne slet jeg med.
Den røde tråden om sjamankulen er spennende nok og jeg lurer på hvilke hemmeligheter den skjuler. Beklageligvis blir resten av boka noe stakkato. Dialogene flyter ikke, det blir for mye historie og hendelser som skal fortelles om, og det skaper ikke en naturlig flyt og stemning. Scenene og karakterene blir det alt for mye såpeopera over for min smak. Det blir veldig dramatisk og inntrykket jeg sitter igjen med er at de fantaserer alt for mye om sex. Den mannlige skurken i historien oppfører seg som en sexavhengig Don Juan, og den kvinnelige skurken er som et bortskjemt lite barn. Seriens hovedperson, Thea, oppleves som motstridende, der hun er naiv i det ene øyeblikket, og i det neste en farlig femme fatale. Beskrivelsene i boka er gode, og klarer å bære historien i små øyeblikk. |
Arkiv
March 2021
|