Pipervika, Christiania 1862 Lukten av lim ligger tung over fattigkvarterene. Sytten år gamle Malene gjør seg så usynlig hun kan der hun skynder seg hjemover. Fra Akershus festning hører hun sleggekastene drønne i fjellet. Treskoene smeller mot den frosne bakken. Fingrene er numne etter en lang dag i fyrstikkfabrikken. Når som helst kan svovelsyken også ramme henne – den som ikke tar liv, men ansikter. Malene er uvitende om at hun følges av øyne som allerede har staket ut en helt annen kurs for henne. Den fryktede hestevognen nærmer seg. Lite vet Malene om at hun snart skal tvinges til å ta utenkelige valg. – Jeg ville mye heller hatt foreldre, slik som deg. – Unnskyld, sa Karoline stille. – Jeg tenkte ikke. Malene funderte hele veien hjem. Karoline hadde på en måte rett i det hun sa om at hun hadde sitt eget hjem. Likevel ble det ikke det samme når hun måtte dele med broren. Noen ganger tvilte hun på om det fantes en annen for henne et sted, og det plaget henne enda mer at mannen fra marerittene faktisk fantes. Det kilte plutselig i magen. I mørket som omga henne, var det også en strime av lys. Det hadde et navn; Mattias. Historien om Malene er hjerteskjærende og fin, og noe av det beste jeg har lest.
Monika tar meg med til Vika i 1862, og livet som pakkerske er langt i fra enkelt for Malene. Hele tiden lurer vognmannen i skyggene, og Malene opplever at livet aldri vil bli det samme igjen. I bok 1 blir jeg godt kjent med Malene, Jacob og Hanna. Miljø og hendelser er godt beskrevet, og jeg blir dratt inn i handlingen. Karakterene fascinerer meg, og jeg er spent på hvilke hemmeligheter foreldrene har, og hvem som dukker opp. Jeg liker så godt at det blir dratt inn krim i handlingen, for på mange måter er ikke romanseriene så langt i fra krimsjangeren når det gjelder oppbygging av en god story. Spent på å se hva som skjer videre her. |
Arkiv
March 2021
|