Det hører til sjeldenhetene at en serie får jevnt over terningkast 6, om det i hele tatt har hendt, men her burde hver eneste bok fått terningkast 10 om mulig. Jenny har en helt unik fortellerstemme, og hun er definitivt en av de forfatterne med best språk. Hver eneste bok er så ulidelig spennende, og Jenny har stålkontroll på alle tråder. Én etter én blir hemmeligheter og gåter rullet ut, og Blanca og Lotta må finne ut av de. Det er et fenomenalt driv i bøkene, og en så god spenningsoppbygging at ikke en eneste hendelse er tam. Etter hver bok har jeg fått svar på noe, mens stadig nye spørsmål dukker opp. Snakk om å fange leseren!
Serien handler kort oppsummert om Lotta og Blanca, og deres vei for å finne svar i 1900-tallets Bergen. Lotta er oppvokst privilegert i en rikmannsfamilie, men hun er blind. Blanca er pleiebarn, og opplever en hel del vondt, før hun vokser til. Begge er sterke og modige damer som ikke finner seg i å bli behandlet slik de gjør. Begge har gode hjerter og vil hjelpe andre. Dette fører dem ofte opp i trøbbel. Blanca har en amulett etter sin mor med inskripsjonen: Aftenstjernen lyser klarest. Hva skjedde med moren? Aftenstjernen er slik en god serie skal være, det handler om mørke vs. lys. Det er onde karakterer mot de gode karakterene. Jenny har gjort dette klassiske til noe unikt. Hun introduserer stadig vekk spennende karakterer som Lotta og Blanca kommer i kontakt med, og mye faller ned som et korthus. Det er spennende tvister, og jeg blir så overrasket over hvordan storyen vrir seg. De gode karakterene er langt i fra perfekte, og de onde er kanskje ikke bare onde. Det er mye som ligger bak en handling, og Jenny er ikke redd for å pirke i menneskesinnet. Hver eneste karakter som kommer til i Aftenstjernen er full av hemmeligheter, og tilfører noe nytt i storyen. Jeg har alltid vært ambivalent til at serier skal bli til tv-serie, men for første gang ønsker jeg at en romanserie skal bli til tv-serie. Aftenstjernen, med sitt driv og spennende persongalleri, ville blitt en svært spennende tv-serie. Jeg for min del, ønsker at denne serien blir lang. Jeg simpelthen elsker å forsvinne inn i Lotta og Blancas univers. Allerede etter et par sider jeg er hensatt i det nye universet Jenny Micko har skapt! Det river og sliter i meg i de ordene som lyser mot meg. Stakkars Blanca! Denne tilsynelatende skjøre skapningen som kanskje kunne hatt mulighet til å skinne klarest av alle. Jeg håper så inderlig at hun får muligheten til det gjennom serien! Bare gjennom noen kapitler føler jeg at Blanca og Lotta er så godt beskrevet at jeg kan se de like godt som om de stod foran meg. Blanca - en skjør skapning, men med en styrke i seg. Så sårbar, men likevel lidenskapelig. Lotta - blind, men ser likevel bedre enn de som har øyne til å se med. Så livsglad, men likevel så ensom. Begge, og det de opplever trigger følelser i meg. Sinnets irrganger er så godt beskrevet i denne boken, og det er sjelden at en bok snakker sånn til meg som denne. Begge hovedkarakterene er annerledes, og som i 1907 og som nå, er folk redde for det som er annerledes, og det blir behandlet som noe skjørt og stygt. Verken Lotta eller Blanca er skjøre eller stygge, de er fulle i styrke og lys, og jeg kan knapt vente med å lese bok 2 for å se hvordan disse to utvikler seg. Det er ikke bare empatien min som får kjørt seg i første bok. Jeg synes hat er et sterkt ord, og bruker det sjelden, men jeg må ta meg i å hate noen av bikarakterene. De er grusomme, men likevel komplekse, jeg blir nysgjerrig på hva som gir dem tilfredsstillelse i å plage andre, og hva som har ført til at de gjør det. Hvilken forhistorie har de å fortelle? Det går en rød tråd gjennom hele boken - aftenstjernen, og jeg tipper det er noe som binder Lotta og Blanca sammen gjennom den. Gjennom andre ledetråder venter jeg spent på å se hva de andre bøkene bringer. Jenny er helt rå på å overraske, så tviler på at jeg har tenkt riktig. Dette blir nok en serie som byr på overraskelser, mysterier og råskap. Og glede og romantikk. Cliffhangeren i bok 1 var så spennende at jeg holdt pusten mens jeg leste og det hører til sjeldenhetene. Det er lenge til 11. februar og jeg får høre hvordan det går med Blanca og Lotta, og det er det eneste negative jeg har å si, denne burde kommet ferdig slik at jeg fikk lest alt med en gang! Jeg skal smøre meg med tålmodighet, og finne noe annet å lese mens jeg venter. En tanke jeg har hatt gjennom denne miniserien er å sette fingeren på hva er det som gjør den til et friskt pust i sjangeren. Lydias løfte byr på så mye mer enn et bekjentskap med nye karakterer, den lar meg bli kjent med Rosendal på en helt ny måte og tilfører et nytt element, dyr er sentrale karakterer med tanker, humor og omtanke. Hvem blir vel ikke sjarmert av Sirius sin humor og fine tanker?
Jeg har latt meg begeistre over både språk, karakterer og handling. Et nødvendig kaos av hvem er egentlig hvem fulgte alle bøkene før man fikk svar i siste bok. Jeg klarte ikke å tenke meg til hvem som stod bak, en uventet og spennende løsning! Jeg rakk å bli glad i både Lydia, Vilhelm (her må vi seriøst snakke sammen, Jenny), Sjur, Flora og Olea. Har et håp om at slutten indikerer at dette ikke ble mitt siste møte med Lydia og Rosendal. Har du ikke lest den enda, løp og kjøp! Tusen takk til Jenny for en fabelaktig miniserie, og tusen takk til Peter Ard for stemningsfulle og vakre illustrasjoner. Lydias løfte på Facebook Lydias løfte på Allerbok ROSENDAL 1901 Idet høstmørket senker seg, siger også ondskapen inn i den idylliske bygden ved Hardangerfjorden, der den frilynte Lydia Lyngheim driver en skjenkestue sammen med sin mor. Lydia elsker hjemstedet sitt, har et eksepsjonelt blikk for detaljer og klarer ikke å la et mysterium ligge. Når hun en kveld kommer over en drept mann, trekkes Lydia inn i en malstrøm av svik og fare, som setter hennes evner og virkelighetsoppfatning på en svimlende prøve. Da venninnene var gått, åpnet Lydia et vindu og lente seg ut. Hun bøyde nakken bakover og fikk øye på en kjent skikkelse. – Kattuglen varsler om død. Einar så alvorlig ut. – Ikke si slikt. Jeg får frysninger, sa Lydia og så ned på armen der hårene sto rett opp. – Beklager. Det var dumt av meg. Det er bare en gammel legende, skjønner du. – Og hva sier denne legenden da? Lydia kunne aldri la være å bli litt nysgjerrig. – Den sier at lyden, «kle-i-hvitt», skal bety at noen vil bli svøpt i likklede. Helt siden jeg så et innlegg om en ny forfatter som satt og skrev på noe nytt i legevillaen i Rosendal, har jeg ventet i spenning. Og nå er dagen her!
Allerede i prologen innfris forventningene mine! Etter noen kapitler skjønner jeg at Jenny Micko tilfører noe nytt og unikt til sjangeren. Både hvordan persongalleri og handling er bygd opp er noe helt annet, og det er gjort på en glimrende måte. I tillegg er det tydelig at Jenny har ordet i sin makt, språket er flytende og gjør boka til en nytelse å lese. Alle karakterer er bygd opp på en slik måte at man blir godt kjent med de, og alle tilfører historien noe. Heltinnen, Lydia, som ikke klarer å la et mysterium ligge og som har en forkjærlighet for Sherlock Holmes. Flere karakterer har mørke og dype hemmeligheter som ligger som en rød tråd gjennom historien. Klarer Lydia og den spennende etterforskeren å nøste opp i dette? Finner Lydia kjærligheten? Jeg liker særs godt hvordan man får et glimt av tankene til Sirius. Det er en artig effekt å bruke en katt på denne måten. Hendelser som ryster den lille bygda, og er med på å drive handlingen fremover er sentralt her. Her aner jeg tvister og løsninger som nok vil være uforutsigbare, og gi meg masse leseglede. Om det er en miniserie som skal leses i år så er det denne! Jeg klarer nesten ikke å vente på bok 2! Lydias løfte på Facebook Lydias løfte på Allerbok |
Arkiv
March 2021
|