VARDØ, 1887 Når den unge Thea Bjørkman ankommer festningen ved Vardøhus er det med håp om å finne et nytt fotfeste i livet etter at moren døde. Posten som tjenestepike betyr en ny start for jenta fra Pasvik, men det tar ikke lang tid før Thea oppdager at ikke alle vil henne vel. Hun tilhører nemlig russefinnene, et folk som mange mener har kontakt med underverdenen. Lite aner hun da at det eneste hun har igjen etter moren, det eldgamle arvestykket av sølv, vil bli hennes viktigste redskap for å holde truslene i sjakk. Det gikk ikke lenge før kona til kapteinen kom tilbake. Ansiktet hennes var dradd og hun hulket utrøstelig. De livløse på klippene var to av dekksguttene, men kapteinen var ikke å finne. Redningsfolkene antok at også han var forsvunnet i de ville bølgene. Thea kunne ikke få tankene bort fra det hun hadde sett så klart i sitt indre. Sjamankulen fortsatte å brenne så sterkt mot halsen hennes at det ikke var til å holde ut. Hun skjønte at det var ingen tid å miste og gikk bort til kommandanten, som sto og så etter livstegn ute i de frådende bølgene. «Unnskyld, herr kommandant», sa hun bestemt. «Jeg tror kapteinen er i live». Denne boken kom i posten fra Aller Forlag, og det var med forventning jeg satte meg ned for å lese den. Det ble brukt svært lang tid på å lese den for jeg må innrømme at denne slet jeg med.
Den røde tråden om sjamankulen er spennende nok og jeg lurer på hvilke hemmeligheter den skjuler. Beklageligvis blir resten av boka noe stakkato. Dialogene flyter ikke, det blir for mye historie og hendelser som skal fortelles om, og det skaper ikke en naturlig flyt og stemning. Scenene og karakterene blir det alt for mye såpeopera over for min smak. Det blir veldig dramatisk og inntrykket jeg sitter igjen med er at de fantaserer alt for mye om sex. Den mannlige skurken i historien oppfører seg som en sexavhengig Don Juan, og den kvinnelige skurken er som et bortskjemt lite barn. Seriens hovedperson, Thea, oppleves som motstridende, der hun er naiv i det ene øyeblikket, og i det neste en farlig femme fatale. Beskrivelsene i boka er gode, og klarer å bære historien i små øyeblikk. |
Arkiv
March 2021
|